Vaktmesteren

Mellom livsmot og resignasjon

En merker godt når skuespillere gjør ting av kjærlighet. Når Pinters replikkunst blir formidlet med så stort overskudd og avslappet innlevelse føler en seg privilegert som publikummer, skrev Adresseavisen etter fjorårets forestilling, trillet en sjelden sekser på terningen og kalte det ”strålende teater”.

Etter at forestillingen som skulle være Harald Brennas storstilte farvel med Trøndelag Teater trakk fulle hus mange kvelder på rad, er det ingen vei utenom i år: Stykket, som tar for seg tre menn som kjemper mellom livslyst og resignasjon nederst på samfunnets sosiale rangstige, settes opp på nytt!

”En kraftprestasjon med imponerende detaljrikdom i scenografien”, skrev Klassekampen i sin hyllest av det absurde, men likevel realistiske psykologiske dramaet.

Den britiske dramatikeren og nobelprisvinneren Harold Pinter er elsket av så vel skuespillere som regissører og publikum verden over. Ikke minst på grunn av sin finslepne penn og muntlige replikkføring. Vaktmesteren fra 1959 er en av Pinters aller største suksesser. Og det er spesielt i dag, 56 år etter, at en merker hvor presist bilde av etterkrigstiden dette stykket formidler. Med fokus på en skadeskutt arbeiderklasse og en fastlåst klassestruktur følger vi den asosiale, men omsorgsfulle Aston, manipulatoren og narsissisten Davies og den temperamentsfulle og uforutsigbare Mick. Hjelpeløst tråkker de på hverandre for å holde på det siste de har av verdighet. De er uforutsigbare og vanskelige å få ordentlig tak på, og en får inntrykk av at de overlever gjennom løgn og selvbedrag.

Selv om det sosiale spillet er satt til en fordums tid, er dette en historie med karakterer som også vil være gjenkjennbare for den oppvoksende generasjonen. For alle kjemper vi vel mot menneskets grunnleggende feil og mangler, samtidig som vi presses fra alle kanter om å gjøre de riktige valgene i livet.

Kanskje mer enn noensinne.

 

 

 

Nypremiere i Teaterkjelleren 21. april 2016