Sluttspill

«Når man har driten helt opp til halsen, gjenstår det bare å synge…»

Et udefinert rom. Fire invalide skapninger fanget i en slags evigvarende endetid. Alle andre er borte, antagelig. Når Trøndelag Teater gir seg i kast med klassikeren Sluttspill, er det klart for grovkornet, svart humor om livets banaliteter. 

Sluttspill (Fin de partie, 1957) utspiller seg i et lukket rom, adskilt fra alt annet liv. Vi møter den blinde Hamm, som sitter i rullestol og hans tjener Clov, som ikke kan sitte. De er helt alene, bortsett fra Hamms foreldre, som bor i søppelkasser og holder på å dø. Gjennom to små vinduer har Clov anledning til å kikke ut og rapportere fra verden utenfor. En verden som ser ut til å være uten spor av liv.

Samuel Becketts skildring av det moderne menneskets håpløse tilværelse er beinhard kultur- og naturpessimisme. Vi møter mennesker som oppløses psykisk og fysisk. Meningen med livet er uavklart og karakterene har mer enn nok med å fylle dagen med formålsløse og repeterende handlinger. Stykket bærer samtidig preg av galgenhumor og har et skjevt blikk på menneskelige banaliteter.

Nobelprisvinner Samuel Beckett (1906-1989) regnes som en av det 20. århundres fremste dramatikere. Ved siden av Mens vi venter på Godot, er Sluttspill et av hans mest kjente og mest spilte stykker.