Revisoren

Korrupsjon og bestikkelser. Rot og kaos. Anarki i full blomstring. Ikke noe er som det skal i den lille byen

I forværelset til rettslokalene driver vaktmesteren oppdrett av gjess som flakser forskremte mellom beina på folk. Klesvask av ymse befatning henger til tørk i selve rettssalen. Betjenten er stadig overstadig beruset. De lærde er noen fyllebøtter – og så aparte at de er totalt uskikket til å bli “fremført i frihet”. Heldigvis kommer det sjelden noen til denne avkroken.

Gutteklubben Grei, rekruttert fra den herskende klasse, driter selvfølgelig i tingenes bedrøvelige tilstand. Så makta ter seg – i beste velgående. Helt til et brev avføder panikk i samfunnstoppenes leir: En revisor er på vei. INCOGNITO. Forholdene i distriktet skal settes under Petersburgs lupe. Nå gjelder det å skjule de verste svina på skogen – med overrumpling som taktikk og smøring som våpen. Da borgermesteren får nyss om at en fremmed alt har tatt inn på vertshuset drar han sporenstreks dit. Og unge herr Khlestakov blir ønsket velkommen til byen med bukking og skraping verdig en høykultivert rangsperson, som til og med har skrevet Figaros Bryllup…

Du skjønner hvor dette bærer? Komedien er hudflettende morsom – en infam offensiv mot et hierarkisk byråkrati hvor upålitelige, egennyttige og umoralske maktmennesker misbruker sin posisjon i ansvarsfulle stillinger. Gogol banker opp samtlige involverte. Men HVEM eller HVA er skyld i at alle disse narraktige fremtoningene ikke holder seg innen lovens og anstendighetens grenser? Gogol skrev Revisoren i et Russland anno 1836. Hadde han fulgt med i Verdens Gang fra det hinsidige hadde han hatt haugvis med stoff til en oppfølger, Revisoren 2. I Sundvors / Børsums versjon befinner vi oss i vår tid – i et miljø forbløffende likt Palmehaven. Svina den forvorpne “mafia-mobben” har på skogen i 2005 er foreløpig en hemmelighet – til premieren. Og gjett om vi glær oss!