Medeas barn

Det skjer magiske og eventyrlige ting på scenen i Medeas barn. For handlingen er tatt fra et flere tusen år gammelt eventyr – et sagn – fra Hellas. Og så har forfatterne skrevet om det slik at vi kan forstå det i dag. Slik at det handler om oss.

Lillemedea og Lillejason forstår ikke hva som holder på å skje. Mamma og pappa snakker voksenspråk – veldig høyt og sint. Så sint at mamma ofte begynner å skrike. Og da går pappa til den nye kjæresten sin og kommer ikke hjem på lenge. Mamma og pappa tenker bare på seg selv. Og nå skal de skilles. Men hva betyr det? Å skilles? Er det det samme som å spytte? Er det deres skyld at de oppfører seg så dumt og dustete? Tusen spørsmål, men ingen svar.

Men å leke “skilles-leker” er artig. Å late som om tingene er anderledes enn de er. Lillemedea og Lillejason finner opp historier, og tar spillet veldig alvorlig – som om det gjaldt livet. De hermer etter foreldrenes krangel. Prøver å rømme. Leker selvmord med støvsugeren. Har mamma tenkt å myrde dem, så rasende som hun er?

Heldigvis dukker det opp en barnepike som har en ildsprutende hamsterdrage. Er hun en hemmelig spion? Eller bare litt snål? Morsom er hun ihvertfall. Også er hun veldig rettferdig og tøff. Det tøffeste er at hun er på deres parti. Til slutt blir hun Lillemedeas og Lillejasons store helt. De må finne seg i at mamma og pappa kanskje aldri blir
kjærester igjen. De har ihvertfall sluttet å skrike. Og det er en trøst!