Deilige dager

Slutten er begynnelsen, og enda fortsetter man
Samuel Beckett

Winnie våkner opp. Det er atter en deilig dag. Riktignok sitter hun under en brennende sol, nedgravd i sand opp til livet. Men blås i det. Opprømt og glad plaprer hun i vei. Memorerer dikt. Minnes det første ball, det første kyss. Sysler med innholdet i veska: brillene, spilledåsen, pistolen, tannkremen, tannbørsten. Tannbørste med hva for noe? Med galtebust?

Hvem er det hun snakker til? Seg selv? Oss? Den lite pratsomme ektemannen, Willie? Uansett så uttrykker hun en uendelig lengsel etter å bli sett, bli hørt, bli elsket: å være til.

Med uhelbredelig pågangsmot prøver hun å skape mening i livet sitt. Tross den groteske situasjonen bevarer hun en tilsynelatende uoppslitelig evne til å overse avgrunnen for føttene sine og finne de lyse sidene ved allting.

Nettopp menneskets kamp for å skape mening i en meningssløs tilværelse er et grunntema i Samuel Becketts forfatterskap. I skuespillene skaper han som utgangspunkt en situasjon, hvor alt er forbi. Samtidig insisterer figurene hans på, at allting fortsetter, at det finnes et håp. I denne motsetningen oppstår en burlesk komikk, scener som i all sin absurditet er befriende og lattervekkende.

Også i Deilige dager er situasjonen satt på spissen, helt på spissen. De ytre forhold er redusert til det minimale. Kun språket, kroppen og helt enkle handlinger er igjen. Allikevel kjenner vi oss selv igjen og må le av vår hjelpeløse famling i en verden, som byr på de merkeligste former for motstand. For som Beckett skriver: “Det finnes ikke noe morsommere enn ulykker”.

Om Becketts univers virket fremmed på 60-tallet, har våre dagers virkelighet innhentet den såkalte absurdismen, og vi gleder oss til å ønske velkommen til den realistiske, komiske tragedien Deilige dager!