Vinterreise

Forfulgt, men fri!

Er det mulig å legge bånd på den kunstneriske friheten? Mange har prøvd, men har de lyktes?

Skuespiller Hallbjørn Rønning tar for seg kunstens vilkår under oppblomstring av statlig overvåkning og borgerskapets frykt for å miste makt.

– Kunsten er ikke mulig å styre. Det er mange som ønsker å skaffe seg kontroll over den, men kunsten er som vannet – den trenger seg frem gjennom små smutthull uansett. Selv demninger kan ikke stoppe kunstnerisk virksomhet, sier Rønning.

I Vinterreise tar han, og gitarist Jarl Strømdal, med publikum tilbake i tid, til 1800-tallet og frem til førkrigstiden. Det blir et spesielt fokus på den østerrikske komponisten Franz Schubert og verket Winterreise, som er tonesatte dikt av Wilhelm Müller.

– Denne tiden var full av politisk trykk og harde virkemidler som sensur og landsforvisninger. Likevel blomstret nye musikk- og kunstuttrykk, forteller Rønning.

– Vi tegner et farebilde sett med historisk avstand. Det er tydelige linjer på statlig sensur frem til i dag, Det er naivt å tro at man kan skape, si og mene hva man vil uten at det det merkes eller får konsekvenser. Verktøyene nå er flere, og de er usynlige for de fleste. Men kunsten skal være fri!

Det var på begynnelsen av 1800-tallet at den politiske overvåkningen ble systematisert og ideen om nasjonalstaten manifesterte seg. Den industrielle revolusjonen var i ferd med å sette samfunnsorganiseringen på hodet.

Vinterreise er Hallbjørn Rønnings avskjedsforestilling ved Trøndelag Teater, etter gode 45 år. Sist vi så ham i et egetskapt arbeid var i Cohen ganger ti. Nå som da, drives forestillingen fremover av Trøndelag Teaters «grand old man» – skuespilleren med den dype røsten!

Rammen for forestillingen er sangsyklusen Winterreise av Franz Schubert og Wilhelm Müller – supplert med musikk fra 1820-tallets Paris og Wien, og 1930-tallets Berlin