Svingende skygger

Finnes det et liv etter døden, og har det noe å si? 

Svingende skygger er inspirert av mediumistiske fin-de-siecle seanser, der det å skape en lett stemning, med vitser og sanger, gir plass for at ånder skal kommunisere gjennom skuespillerne. Samtidig prøver jorden hele tiden å spise dem.

Å mane fram det vi ikke er enige om at finnes 
I forestillingen går regissør Lisa Lie og ensemblet inn for å mane frem ting fra mellomrommene, mellom ulike liv, mellom det levende og døde og mellom det skrekkelige og det humoristiske.  

Mediumistiske fin-de-siecle seanser 
På syttitallet bestemmer en gruppe vanlige mennesker i en forening for paranormal forskning i Canada seg for å se om de ved hjelp av mediumistiske seanser kan få kontakt med en tankeform. Det vil si de går inn for å sammen skape en fiktiv karakter som de utarbeider i detalj. De kalte karakteren Philip. Sammen bestemte de hvordan Philip så ut og hva livet hans hadde vært. De passet samtidig på at ingen levende eller døde delte hans kjennetegn. De forestiller seg at Philip kommuniserer med dem gjennom et bord. De møtes jevnlig hver uke, og det første året de møtes, får de ingen effekt annet enn at de utvikler dyp samforståelse. Så kommer de over en viktoriansk mal for seanser. I denne protokollen kommer det frem at en følelse av letthet og munterhet og spøkefullhet må etableres ved å fortelle vitser og synge for å få noe til å skje. Altså en tilstand av flyt. Når gruppen følger denne strategien, begynner ting å skje. Bordet de bruker som kommunikasjonsmiddel med «ånden» eller tankeformen, begynner å banke og levitere og flytte seg. Forsøkene ble godt dokumentert med både lyd- og videoopptak. Så her kan man enten avfeie eller bli nysgjerrig.

Med denne historien som inspirasjon ønsker Lisa Lie velkommen inn i et skyggespill, et hørespill, et syngespill der du kommer til å se antydningen av noe eller noen som kanskje, eller kanskje ikke, finnes. En dørkomedie uten dører. 

«Historien om Philip gir veldig gjenklang i det jeg selv opplever i skapende prosesser, for å få noe til å oppstå som etter hvert får eget liv og begynner å kommunisere tilbake, som en tankeform eller en kollektiv tankeform. Jeg har aldri opplevd at scenografien har løftet seg av seg selv, men jeg har opplevd at verket som tankeform plutselig begynner å fremtre som uavhengig av sine skapere, og at dette knekkpunktet er velkjent for skapende kunstnere uavhengig av hvor tydelig – eller fysisk – det kommuniserer. Jeg kjenner igjen følelsen av at noe trer frem med egen vilje og fokuseres gjennom en kollektiv prosess»
Lisa Lie

Så velkommen inn blant de svingende skyggene. Her går tre skuespillere i gang med å mane og mister sjelen i prosessen og for å få den tilbake må de gjennomføre tapte perler fra fortiden som det alltid var meningen at skulle bli fullført. 

Mellom sceneteppene blir tilskuerne presentert for små skinnende verdener som kommer svevende og sprekker som såpebobler bare for å erstattes, øyeblikket etter, av livets realiteter. Det finnes dører som åpner seg i løse luften. Det er Kairos, den perfekte tiden for noe. Det er ikke alltid du ser dem, eller ser sammenhengen mellom dem og det du manet fram, og dørene lukkes. Og da skulle du tatt imot tilbudet. Du skulle ha lyttet bedre. Stykket handler om de dørene som lukker seg og hvor desperat man kan forsøke åpne dem igjen. 

I Svingende skygger manes det frem ting fra glemselen og mellomrommene, alt som ikke lyktes i å bli med videre i historien vi forteller om menneskeheten, og bitterheten som kommer i kjølvannet til eksistensiell panikk. 

De blir besatt av å fiske frem forsvunne perler, og å dokumentere liv i detalj, men det er ikke bare behovet for å skrive som presser seg frem gjennom glipene i tid og rom, det er også andre livsformer og ren livsvilje som sprenger seg opp gjennom kjellerlemmen. 

Fyll deg selv opp til randen med store drømmer, men ikke la dem ete deg levende. Det er ingen skam å snu, men du skal fortsette rett fram. Det er ikke egentlig noe galt med menneskene, de er som alt annet, glupske, som jorda selv, som bare vil ete alt den kommer over. Vær tro mot dine besettelser. Vær mer. Vær for mye. 

Mørket lever og holder rundt tingene som en usynlig mor. Bitterheten masseres ut. Det hviskes og tiskes fra kjelleren, gjennom skjell og sprekker, det runger i skuffer og knitrer i kakefat. Dramatiske perler fra 1800-tallet fiskes opp fra dypet. Skuespillerne blir fanget i tidsvirvler og andre kropper og merkelige vesener strømmer opp fra kjelleren for å peke mot noe glemt eller underkjent som tross alt var viktig, viktigere, viktigst. 

Svingende skygger er en åpenbaring i barokke tøyfolder, folkelig og merkverdig, full av humor og slapstick og det dveler en sorg i horisonten, den ligger i jorda og tilhører alt som vet det skal dø. 

Let everything happen to you
Beauty and terror
Just keep going
No feeling is final

― Rainer Maria Rilke 

Det benyttes scenerøyk i forestillingen.