Nokon kjem til å kome

Demoner i flyttelasset

Skremmende. Latterlig. Sårt. Jon Fosses første stykke dykker inn i angsten og sjalusiens irrganger, med gjentakelsens komikk.

Ho og Han har kjøpt et gammelt hus ved havet. De skal isolere seg for å kunne gå helt opp i hverandre, i intens og ren tosomhet. I trygg avstand fra sine tidligere liv skal de gi hverandre en ny start. Idyllen slår ganske umiddelbart sprekker. Tross isolasjonen føler de seg truet – av muligheten for besøk utenfra. Uroen eskalerer idet deres eneste nabo lunter inn på tunet. Og innerst, i sovekammerset, har forrige eier satt igjen en halvfull og stinkende pissepotte. 

Nokon kjem til å kome var det første teaterstykket Jon Fosse skrev, på vinteren 1993. Siden har han gjennom et tjuetalls stykker befestet sin posisjon som en av de største dramatikere i Norge siden Henrik Ibsen. I år er det 21 år siden Trøndelag Teater sist hadde en egenproduksjon av Fosse.

Sigurd Ziegler skal med denne forestilling ha sin regidebut, etter endt utdannelse på Kunsthøgskolen i Oslo. Han ønsker å løfte fram den skjeve komikken i Fosses tekst, sammen med det eksistensielle dramaet i å prøve å flykte fra seg selv inn i et annet menneske. Ifølge Ziegler et «grunnleggende menneskelig prosjekt, men også utopisk». I bunn og grunn dreier dette stykket seg om angsten for å dø uten å egentlig ha kjent lykken, en angst som kan få uhyrlige krefter.

Med seg har han lysdesigner og scenograf Norunn Standal og komponist Alf Lund Godbolt, begge prisbelønte for sine arbeider. Sammen skal de omskape Studioscenen til en isolert øy, omringet av publikum, hvor huset langsomt vil krakelere. På scenen får skuespillerne Hans Petter Nilsen, Carl Martin Eggesbø og Madalena Sousa Helly-Hansen bryne seg som paret og den pågående mannen i nabohuset, i et lunefullt, skjørt og keitete absurd univers.

Dette blir ikke pandemi-teater i streng forstand, men de siste årenes erfaring av å være forskanset sammen i trange leiligheter klinger like fullt med. Kanskje kan publikum kjenne seg igjen, både i angsten for den uberegnelige verden utenfor, kampen for å kontrollere hverandre, mangelen på respekt for den andres frihet, og at indre demoner raskt kan vokse seg helt ut av proporsjoner.