Leonce og Lena

På overflaten et lite stykke satire om rebelsk ungdom, dumme foreldre og ekte kjærlighet, men under ulmer kritikk av totalitære regimer og nødvendigheten av revolusjon.

Leonce og Lena handler om en prins, Leonce, som skal arve farens totalitære regime; et regime han opplever som en overflatisk lekestue. Prinsen skal tvangsgiftes med prinsessen i naboriket, Lena, som han for øvrig aldri har truffet. Uavhengig av hverandre velger de unge tronarvingene å rømme. Ved et skjebnens lune møtes de og forelsker seg, og sammen bestemmer de seg for å gjøre opprør ved hjelp av maktens egne virkemidler.

I utgangspunktet er det lett å lese stykket som en småmorsom bagatell. Kongeriker ved navn Popo (bæsj) og Pipi (tiss), samt en fremdrift som styres av usannsynlige tilfeldigheter, underbygger det. Samtidig vil det være en stygg undervurdering av en i sin tid meget politisk bevisst forfatter, som mest sannsynlig har krydret både språk og handling med ironiske virkemidler.

Stykket er skrevet i 1836 av tyskeren Georg Büchner, en politisk revolusjonær forfatter som døde svært ung. Büchner var sterkt inspirert av Shakespeare, og i Leonce og Lena finner man trekk både fra Hamlet og En midtsommernattsdrøm. Ved å skrive om det folk ikke ville høre, satte Büchner sitt eget liv i fare. Leonce og Lena er regnet som et av de beste tyske lystspillene som er skrevet, og Büchner er en av forløperne for ekspresjonismen og dermed også for det moderne dramaet.

Regissør Johannes Holmen Dahl er, allerede før han er ferdig utdannet, tilbudt et regioppdrag ved Dramaten i Stockholm. Leonce og Lena er diplomarbeidet hans og avslutningen på en fem år lang regiutdannelse ved Teaterhøgskolen (KHiO).