Fedra

Dronning Fedra har et problem. Hun er besatt av stesønnen og er ved å gå i oppløsning på grunn av sine følelser. Derfor gjør hun alt som står i hennes makt for å få mettet sitt begjær – og makt har hun mye av. Dette kan ikke ende godt. Det gjør det heller ikke.

Kulturen har lite å stille opp mot naturens krefter. Naturen kan ikke temmes. Ei heller begjæret. I alle fall ikke hos dronning Fedra. Når driftene herjer tar de ikke hensyn til tid, rom, klasse eller rang. Fedra handler om menneskets kamp med seg selv, vår fornuft og våre følelser. Hva skjer med menneskesinnet i denne kampen? Hvor langt kan et menneske gå i sin besettelse, i sitt begjær?

Fortellingen om Fedra dukker opp allerede i den greske antikkens litteratur. Euripides skrev i 428 f. Kr. tragedien og traff da noe essensielt i det å være menneske. Eller som en av Fedras nærmeste sier: Jo, alle mennesker er skapt med svake sjeler. Det er en skjebne alle dødelige deler.

Jean Racine er en av de største tragediedikterne i fransk klassisisme og hans versjon av Fedra er hans mest spilte stykke. Det er en av dramatikkens mest sentrale kvinneportretter på grunn av Racines forståelse av menneskesinnet. Hans evne til å skrive et så inderlig og psykologisk godt portrett mener mange skyldes at han identifiserte seg sterkt med sine karakterer.